Triumf

Det er signalfeil på t-banen, og alle blir bedt om å forlate vognen. To sekunder etter at alle har kommet seg ut, kommer en ung mann løpende i full fart. Før man i det hele tatt rekker å åpne munnen til advarsel, smetter han elegant inn i vognen, for at dørene så lukker seg bak ham. Min ventende sidemann og jeg ser på hverandre, og ler godt over det vi observerer. Den unge mannen setter seg ned, og det har enda ikke gått opp for han at han er den eneste passasjeren. Han virker tilfreds.
Flere som venter begynner å peke og le, og det begynner å ane ham at noe er galt. Da han prøver å åpne døren, vil den ikke åpne seg. Han er stuck.
Det ender opp med at han må vente på sjåføren, og bli låst ut via førerrommet. Sjåføren som mistet scenarioet, virker lettere oppgitt over det finnes mennesker som ikke er i stand til å oppfatte beskjeden :"Alle må vennligst forlate vognen".
Det lønner seg å vite hva man hopper inn i. På t-banen, som ellers.

Fiksing-triksing

Gunhild spurte en dag: "Kristin, hva er det du egentlig driver og fikser hele tiden?"
Jeg sier ofte at jeg må fikse noe. Fiksing er en av mine kilder til glede.
I etterkant av spørsmålet har jeg også tenkt på dette. Hva fikser jeg egentlig?
Det kan hende jeg har et vidt begrep på hva jeg definerer som fiksing, for det er jo et eller annet hver dag. Anyway.
For å gi Gunhild, dere andre, og forsåvidt meg selv, en pekepinn, kommer dagens fikseliste:

• Nytt skattekort er bestilt. (var faktisk ikke bare,bare, fordi jeg måtte sjekke en del opplysninger ang. min tidligere skatting)
• Undersøkt utvalg og priser på maling og malingsutstyr(vi vurderer å male noen hyller i leiligheten)
• Kjøpt julegaver til fire personer, samt en veldig fin julegave til meg selv.
• Kjøpt adventsstake, noe jeg har tenkt å få kjøpt i flere uker.
• Fikset to gensere (for utdyping av hva fiksingen innebærer, kontakt undertegnede)
  

You made my day!

Noen dager går man fra det ene til det andre, og gjøremålene overlapper hverandre. Middagen i dag ble derfor en kebab på Ås, som jeg også har testet ved en tidligere anledning.
Denne gangen, som forrige, var det bare meg i lokalet.
Jeg tar fram penger for å betale, men han som jobber der stopper meg, og sier at denne er på huset. Jeg er jo tross alt fast kunde(merk! ved en tidligere anledning). Jeg blir overveldet av vennligheten, men insisterer på å betale. Det er jo bare meg der, noe må jo han leve av også. Mens jeg tar pengene ut av lommeboka, legger han de tilbake, fortsatt insisterende på at jeg får den gratis.

Jeg ender tilslutt opp med å få lov til å betale, men han smiler lurt, og sier at da blir det gratis neste gang.
Mens jeg spiser, tar han på seg en slags mammaaktig rolle, og spør om jeg ikke har fått vaksine. Det er jo så viktig at man holder seg frisk, vettu! Han sier også at jeg må passe på hvem jeg henger med, for det er så lett at det går galt hvis man havner i feil gjeng, for så å konkludere med at han har troa på meg, og er sikkert på at jeg vil komme meg opp og fram. Han har hvertfall gjort sitt og advart meg, sånn i tilfelle.

I det jeg skal gå, er han ikke å finne, og jeg tar meg i å tenke at jeg kan jo ikke gå uten å si hade, takk for maten, og takk for meg. Men så blir det.

A temporary dive

Jeg sitter i ex.phil-timen, og det snakkes om Singer, og livets absolutt. Man tar ikke et uskyldig menneskeliv. Punktum. Men i svært sjeldne tilfeller, hvor valget er å ofre en person, for at en større gruppe kan få leve, kan det tillates å rokke ved det ukrenkelige punktum.
Jeg ser rundt meg, på mine 500 medstudenter. Hva om det hadde vært saken her? At en av oss måtte ofre seg, ellers hadde det vært over og ut med oss alle. Hvem ville ha ofret seg? Jeg ser meg rundt, og setter spørsmålstegn ved hodene. Hvor lang tid ville det ha gått før noen reiste en hånd, og sa at de kunne gjøre det, så resten kunne leve? Lettelsen som ville spre seg i auditoriet, eller kanskje fortvilelse?
Hva ville jeg ha gjort? Ville jeg ha ofret meg? Ville jeg vært villig til å gi opp mitt 20 årige liv her og nå, for det felles gode? Jeg er så mye igjen å se, oppleve. Hvor lang tid ville det ta for skyldfølelsen å forsvinne helt, hvis jeg ikke gjorde det?
Hvilke type personer er det egentlig som melder seg? Kan man se det på dem? Hvilke prosesser foregår i en persons hode ved et slikt valg?

Jeg er med et tilbake. Det er ikke Singers virkelighet. Og heller ikke min. Heldigvis.

Den utvalgte

Jeg har sittet på toget i over 4 av de 7 timen og 10 minuttene det tar fra Bergen til Oslo. Billettene ble sjekket og stemplet i løpe av de første 20 minuttene. En konduktør går gjennom vognen, som er full av mennesker. Halvveis i vognen stopper han plutselig der jeg sitter. Han spør meg, og hun jeg sitter ved siden av, om å få se billettene våre. "Jeg har sittet på fra Bergen", sier jeg, i en halvt forklarende/halvt spørrende tone, sånn i tilfelle han trodde jeg kom på forrige stasjon. Han vil fortsatt se billetten, men ikke før jeg såvidt har tatt den opp, er det greit.

Han går videre, og forlater vognen.

En snylter på terrassen

Det er morgen, solen skinner, og frokosten skal inntas på terrassen. Jeg legger tid i frokosten, lager skikkelig latte, finner frem frukt. Jeg vurder å kjøre samme pålegg på begge, men konkluderer med at det er en slik morgen hvor man tar seg tid til å bruke flere pålegg. Juicen, brødskivene, avisen og frukten er på plass. Jeg går for å hente latten. Det romsteres på terrassen, jeg stusser litt ved det, men tenker at det er naboen, ettersom at vi faktisk deler terrasse.

Det var da veldig til romstering, tenker jeg, og går for å sjekke.
Jeg har så vidt bevegd meg ut av terrassedøren, før jeg ser rett i øynene på et monster (jeg gjentar: MONSTER!) av en måke, som befinner seg under en meter fra meg, og dermed innenfor min intimgrense. Den gnafser i seg min brødskive, på min benk, og virker like overrasket over å se meg, som jeg er for å se den. Jeg setter i et dødsskrik, som kommer fra mitt indre, og måken tar hintet.

Måken har vært såpass raus å legge igjen osten på den ene skiva, og bare lage ett hakk med nebbet i den andre. Mine velvalgte brødskiver blir byttet med müsli, og alt som noensinne har kunne minne om vennskap med måker, opphører herved.
De faller nå i samme kategori som rotter.

Kan faktisk minne litt.

Når det er de små ting som teller

De er fredag morgen, og jeg innser plutselig at det er FREDAG, og at A-magasinet ligger utenfor døren min. Jeg springer med entusiasme til døren, slår den opp. Ingen avis.

Halvveis uti frokosten kommer jeg på at heisen stod i går kveld(jeg bor i 7.etasje), og at avisbudet sikkert ikke har giddet å gå trappene. Jeg slår meg til ro med tanken, vel vitende om at jeg skal nok få lest avisen i dag, likevel. Og det ser faktisk ut som om vi har med et litt lite sportslig avisbud å gjøre, for rett innenfor hovedinngangsdøren ligger en bunke aviser. Jeg tar en i min hånd, glad og fornøyd, og går mot toget. Jeg sjekker til og med underveis om A- magasinet er med, og det er det!

Det viser seg at toget er 15 minutter forsinket, men ingen hindring når man har godt lesestoff. Jeg åpner avisen, men hva finner jeg? A-magasinet er borte. Det synker i meg. Det føles ut som å miste sitt barn (uten at jeg for så vidt har så mange erfaringer med dette..). Jeg blir halvt paralysert. Jeg begynner å gå tilbake der jeg kom fra, ser febrilskt etter magasinet, uten noe særlig funn. Jeg oppdager tilslutt en utgave som kanskje kunne vært min, men en av byens narkomane har alt gjort det til en del av sitt territorium.

Jeg returnerer til stasjonen, og det er fortsatt en stund før toget går. Jeg tenker å muntre opp meg selv med å lese forsiden på VG og Dagbladet, men det viser seg å være gårdsdagens. Jeg setter meg ned, ute av stand til å åpne resten av avisen, og tar meg selv i å sitte med et tomt blikk ut i luften.

Som et ekstra slag i magen, sitter det ei ved siden av meg hele togturen og leser i sin utgave.

Dagen er definitivt ikke den samme uten A-magasinet.

Grr..

About time..

Det er kanskje på tide å sette vekk scooteren når..

..man må bruke 5 minutter på å skrape is av setet før man kan sette seg på det.

.. lokket til bensintanken er fryst fast.

.. man etter en kjøretur er så nummen i hendene at man ikke er i stand til å åpne ytterdøren.

..man først får start etter fire forsøk.




Seosongen er herved slutt!