A temporary dive

Jeg sitter i ex.phil-timen, og det snakkes om Singer, og livets absolutt. Man tar ikke et uskyldig menneskeliv. Punktum. Men i svært sjeldne tilfeller, hvor valget er å ofre en person, for at en større gruppe kan få leve, kan det tillates å rokke ved det ukrenkelige punktum.
Jeg ser rundt meg, på mine 500 medstudenter. Hva om det hadde vært saken her? At en av oss måtte ofre seg, ellers hadde det vært over og ut med oss alle. Hvem ville ha ofret seg? Jeg ser meg rundt, og setter spørsmålstegn ved hodene. Hvor lang tid ville det ha gått før noen reiste en hånd, og sa at de kunne gjøre det, så resten kunne leve? Lettelsen som ville spre seg i auditoriet, eller kanskje fortvilelse?
Hva ville jeg ha gjort? Ville jeg ha ofret meg? Ville jeg vært villig til å gi opp mitt 20 årige liv her og nå, for det felles gode? Jeg er så mye igjen å se, oppleve. Hvor lang tid ville det ta for skyldfølelsen å forsvinne helt, hvis jeg ikke gjorde det?
Hvilke type personer er det egentlig som melder seg? Kan man se det på dem? Hvilke prosesser foregår i en persons hode ved et slikt valg?

Jeg er med et tilbake. Det er ikke Singers virkelighet. Og heller ikke min. Heldigvis.